Kalkbrenning foregikk ved at man varmet opp kalkstein i en spesialbygget ovn. Man fikk da et pulver. Dette kunne man senere blande med vann slik at man fikk en deigaktig masse, kalkmørtel, som man kunne bruke som bindemiddel mellom steiner når man bygget for eksempel borger og kirker. Massen stivnet etter hvert og ble steinhard.

De eldste rester etter murkalk i Norge finnes under Klemenskirken i Oslo fra like før år 1100. Etter år 1100 ble klosteret på Hovedøya i Oslo bygget, og deretter fulgte byggingen av flere kirker i Oslo: Gamle Aker kirke, Hallvardskatedralen, Nikolauskirken, Korskirken, Mariakirken og Margaretakirken i Maridalen. Den siste ble bygget rundt år 1250.

Kalkproduksjon foregikk i mange distrikter med naturlige forekomster av kalkstein, særlig i Asker og Bærum. Her ble det også bygget flere kirker på 1100-tallet: Gamle Asker kirke, Haslum kirke og Tanum kirke.

Kalkstein er dannet av kalkskallene til dyr i havet for mer enn 400 millioner år siden. I Bærum finner vi mye slik kalk. Vi ser den som lyse, hvitgule striper i fjellet i mange veiskjæringer og ute på øyene.

De hadde ikke sprengstoff de første 600 årene de brente kalk, og kalksteinen ble brutt med håndkraft. Først måtte steinblokkene frigjøres, deretter behandles med slegge og hammer for å få steinene i passende stykker for brenning. Bitene måtte ikke være større enn ”en manns foldede hender” når de skulle legges i ovnen.
Selv etter at man fikk krutt, var arbeidet tungt. Det måtte slås borehull til kruttet. Det foregikk ved at en slo minebor (en stålstang) ned i berget med en slegge eller tung hammer. En mann holdt boret og dreide det litt for hvert slag. Sannsynligvis ble det benyttet et slags svartkrutt. Det forbrenner forholdsvis langsomt og ble nok i første rekke benyttet for å løsne større blokker. Men fortsatt måtte blokkene behandles videre for hånd med slegger og hammere.

I kalkovnen ble det fyrt med ved som ble bygget opp inne i ovnen før hver brenning. Kalksteinen ble så fylt på fra toppen. Man kunne også legge ved og kalkstein lagvis. Det var en åpning nederst i ovnen. Åpningen kunne delvis stenges under brenningen for å regulere trekken. Kalkovnen ble bygget opp så nær kalkbruddet som mulig, og helst i bakkehellingen nedenfor. Slik begrenset man tungt arbeid ved transport av råstoffet.
Det som her er beskrevet er en såkalt bondekalkovn. Det finnes også andre større typer, Industrielle kalkovner (farikkalkovner), der man fyrte med kull.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det gikk med mye ved i kalkovnene i Bærum, og skogen ble en viktig ressurs. Jernverksdrifte ved Bærums Verk trengte også store mengder trekull, og det ble etter hvert konkurranse om denne ressursen. Alle sagene skulle også ha sin del av skogen.

Gjennom brenningen skjer det en kjemisk forandring (se nedenfor). Etter kjøling går som nevnt steinen over til å bli et hvitt pulver. Dette kunne så blandes med vann og brukes som bindemiddel ved byggearbeider.

Kunnskapen om kalkens egenskaper og bruken av den, kom hit med munkene som bygget klostre i Oslo-området omkring år 1100. Etter reformasjonen på 1500-tallet, var de fleste gårdene i Bærum eiet av kronen eller kirken. Kalkproduksjonene ble en binæring som ga leilendingene
(som leide gårder) inntekter og satte dem i stand til å betale skatter og avgifter og senere bli selveiere. Basert på kvitteringer som finnes i Riksarkivet ble det i 1597 levert kalk fra tolv gårder i Bærum. I 1720 var antallet øket til 45. Hundre år senere var tallet 27.
På Gjettum ble det brent kalk tidlig. I 1557 leverte Simen Gjettum 20 tønner kalk til et byggearbeid på Akershus festning. Det tilsvarer ca. 4000 kg. I tidsrommet 1593–1606 finnes kvitteringer for ca. 250 tonn til samme kjøper. Haslum gård var en tidlig storprodusent som fra 1594 til 1629 leverte ca. 1000 tonn til Akershus festning.

Til Kristiania ble kalken transportert med båter eller på sleder, enten langs veier eller på fjordisen. Gårdene hadde kalkboder ved fjorden, hvor båter hentet kalken for transport til fjernere havner.
Ved gjenreisningen av Christiania etter bybrannen i 1624, ble det innført påbud om murbygninger. Dette åpnet et større marked. Det ble også sendt båtlaster til byer i Sverige og Danmark. Akershus festning var en fast kunde frem til moderniseringen var ferdig i 1814.
Bøndene ble også kongelige hoffleverandører. I 1825 la Kong Carl Johan ned grunnsteinen til Slottet, som stod ferdig i 1849. Bøndene i Asker og Bærum ble her eneleverandører av kalk. Byggeregnskapet for 1827 viser at det i løpet av det året ble levert ca. 480 tonn.

Kalkbrenning ble etter hvert en industri. Fra 1870-tallet anla Donato Brambani tre fabrikkovner i Asker og Bærum. Dette var ovner med en annen konstruksjon enn bondekalkovnene som er omtalt ovenfor. Hver ovn kunne levere 25 tonn kalk pr. dag. Dette ble slutten på epoken for bondekalkovnene som hadde vart i 700 år. Industriovnenes epoke ble kort. Sement og betong overtok plassen som byggemateriale. Slependen kalkfabrikk ble bygget i 1914. Den siste brenningen der fant sted i 1940. Kalkovnen er i dag restaurert av Bærum Kommune og inneholder et lite museum over kalkhistorien. Asker og Bærum Historielag har kalkovnen som en av sine Faddersteder og følger med på tilstanden til bygningen.

Mer om den kjemiske prosessen ved kalkbrenning
Kalkbrenning er en kjemisk prosess som omdanner kalkstein (kalsiumkarbonat, CaCO₃) til "brent kalk" eller "ulesket kalk" (kalsiumoksid, CaO), ved oppvarming til ca. 800 grader.
Ved tilsetting av vann (H₂O) til brent eller ulesket kalk dannes "lesket kalk" (kalsiumhydroksid, Ca(OH)₂), som, avhengig av mengden vann og eventuell mekaniske bearbeiding, omsettes i form av pulver eller kalkdeig. Ved ytterligere tilsetting av vann, sand og andre bestanddeler, fremstilles kalkmørtel som er bindemiddel mellom steiner i byggverk.
Når kalkmørtel tørker og forbinder seg med karbondioksid (CO₂) fra luften, dannes igjen kalkstein, "kunstig" kalkstein (kalsiumkarbonat, CaCO₃). Kalkkretsløpet er sluttet.

Fra kalsiumkarbonat til kalsiumoksid ved oppvarming i kalkovnene:

CaCO₃ → CaO + CO₂

Fra kalsiumoksid til kalsiumhydroksid "lesket kalk" ved tilsetting av litt vann (mer vann kan tilsettes senere):

CaO + H₂O → Ca(OH)₂

Fra kalsiumhydroksid tilbake til kalsiumkarbonat (kalkstein) når luft med karbondioksid (CO₂) kommer til:

Ca(OH)₂ + CO₂ → CaCO₃

En grundig beskrivelse av kalkbrenningen og kalkbrenningens historie er gitt i
Kittelsen, Kjell H. (2005). Brent kalk. 900 år med kalkbrenning i Asker og Bærum. Asker og Bærum historielag

Kalkstien er en sti som går innom mange poster, der man kan se blant annet rester av kalkovner, kalkbrudd og slagghauger.

Kilde:

Kalkstien

Kartet nedenfor viser kalkleveranser til Akershus festning fra Bærum fra 1594 til 1629.
En lest (se nederst på kartet) tilsvarte omkring 16 tønner på den tiden.
Kilde: Akershus lensregnskap, Riksarkivet. Kartet står i
Martinsen, Liv. (1983). Asker og Bærums historie. Asker og Bærum til 1840. Universitetsforlaget